lørdag den 24. april 2010

søndag den 18. april 2010

vampire weekend - diplomat's son



It's not right but it's now or never
And if I wait could I ever forgive myself?
On a night when the moon glows yellow in the riptide
With the light from the TV's buzzing in the house

Cuz I'm gonna cut it where I can
And then I'm gonna duck out behind them
If I ever had a chance it's now then
But I never had the feeling I could offer that to you

To offer it to you would be cruel
When all I want to do is use, use you

He was a diplomat's son
It was 81

Dressed in white with my car keys hidden in the kitchen
I could sleep wherever I lay my head
And the sight of your two shoes sitting in the bathtub
Let me know that I shouldn't give up just yet

Cuz I'm gonna take it from Simon
And then I'm gonna duck out behind them
If I ever had a chance it's now then
But I never had the feeling I could offer that to you

To offer it to you would be cruel
When all I want to do is use, use you

He was a diplomat's son
It was 81

I know, you'll say
I'm not doing it right
But this is how I want it

I can't go back
To how I felt before

That night I smoked a joint
With my best friend
We found ourselves in bed
When I woke up he was gone

He was the diplomat's son
It was 81

Looking out at the ice-cold water all around me
I can't feel any traces of that other place
In the dark when the wind comes racing off the river
There's a car all black with diplomatic plates

tirsdag den 6. april 2010

Guy Maddin + My Winnipeg og kannicke + "mitt sandefjord"!



HOI dette ser ut til å bli en oppdagelse jeg ikke kommer til å angre.

Jeg er nå så inspirert at jeg får lyst til å lage en "Mitt Sandefjord"-film om den siste halvtimen.
I den skulle jeg for eksempel filmet han som satt og tok bilder av meg på biblioteket og
hun som satt ved siden av og fortalte om drømmen sin med sin døde bestefar i, hvorpå damen hun fortalte den til svarte: han prøvde vel å fortelle deg noe.

Jeg skulle også filmet han som fulgte etter meg på vei til bilen og gjorde meg så redd at småløp til bilen, slang alle bøkene inn i baksetet før jeg kastet meg selv inn og låste meg inne. Så skulle jeg filmet meg selv som raste gjennom den tåkete byen i full fart med hjertet i halsen. Jeg skulle filmet bilen som blinket på meg som fikk meg til å lure på om lysene foran hadde gått, og sykkelen som dukket opp som ut av intet i tåken i Dølabakken, jeg skulle filmet syklisten (som viste seg å være min gamle religionslærerer) som så veldig gjerne engang i tiden sa at han ville gi meg 6, men at min gjengivelse av buddhismens historie desverre bare kvalifiserte til en 5+. Men han ville så gjerne gi meg en 6, at 6 er det som står på vitnemålet mitt. Han suser forbi på sykkelen sin og lite aner han at det er jeg som sitter der inne i bilen. Hans gamle elev Jannicke som han var så grei mot at han til og med ga meg alle de gamle avisene på islandsk som hans bestefar hadde samlet på seg opp igjennom og ikke nok med det: Han ga meg også 3 bind av et islandsk leksikon (det eneste leksikon noensinne utgitt på islandsk) og 3 islandske ordbøker! Siden jeg skulle flytte til Island! Lite ante han at det var meg som satt der inne i bilen der han syklet nedover i tåken nesten helt usynlig og gjennomsiktig, mens han kanskje tenkte på at det muligens var på tide å slutte å bli så knyttet til sine elever at de begynte å lure på om han var forelsket i dem.

Deretter skulle jeg filmet at jeg svingte inn Bjørneveien, bremset ned, ble møtt av en vakker blond jente som kikket inn i bilen og fniste da jeg bremset ned slik at hun kunne krysse gaten. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor hun fniste. Men det får jeg nok ikke vite. Kanskje hun hadde gjettet seg til alt som hadde hendt med meg i løpet av den siste halvtimen og fant tanken på det underholdende eller kanskje hun merket noe i min keitete nedbremsethet og blikk at jeg fant henne ekstremt attraktiv og at det var dette som fikk henne til å smile.

Vel framme utenfor rekkehuset vårt skulle jeg filmet mamma som stod i døren da jeg kom og sa: "Men Kannicke, jeg har prøvd å ringe deg!!! Ville si at du ikke måtte skrape opp bilen på veien opp i oppkjørselen og at du må være nære stolpen!" Jeg kikker på mobilen som har vært på lydløs og ser det tapte anropet. "Men mamma, det vet jeg da godt. Jeg har jo kjørt den veien en million ganger før!" Jeg himler med øyene. Trekker pusten dypt og klyver ut av bilen idet jeg gruer meg til å gå inn. Hodet mitt er svimmelt. Mammas TV står på med altfor høy lyd. Hun sier: "Om du hadde tatt telefonen kunne du fått velge mellom bønner og pasta", jeg svarer at bønner ikke er noe substitutt for pasta. Hun sier "Jo, det er det. Og nå skal vi ha bønner". Jeg sier "Ok", puster igjen dypt og går opp trappa. Tenker at jeg trenger litt ro før jeg skal ned og spise kjøttdeig, løk og bønner.

Dette kunne vært en liten del av filmen: Mitt Sandefjord. For eksempel.


















Noen øyeblikk senere, mens jeg spiser, sitter mamma og klør seg i øret med en tannpirker. Hun sier: "Jannicke, hvorfor ble ikke jeg meterolog?" Jeg tenker at mamma er så filmisk som det går an og at det må bli mitt store livsmål å fange henne på film.

mandag den 5. april 2010

Filmdagboka del VI: Werckmeister Harmonies

Werkmeister Harmonies - Bella Tarr (2000)


Denne filmen er fantastisk, men måtte den være så innmari lang?
Werckmeister Harmonies er en film basert på boken The Melancholy of Resistance av László Krasznahorkai fra 1989 (som jeg gjerne skulle ha lest!). Filmen foregår i Ungarn. Den dreier seg om en hovedperson som bor i en by der det er fryktelig kaldt. Det er også en god del økonomisk og politisk uro. Situasjonen forverres når det omreisende sirkuset kommer til byen, utstyrt med en utstoppet blåhval og andre anomaliteter utstoppet på glass. Den omreisende "prinsen" som følger med hvalen er en mann som bringer trøbbel og store deler av filmen dreier seg om opprør, kaos og vold. (Det føles som om han som har skrevet boken har lest Momo eller kampen om tiden av Michael Ende og latt seg inspirere litt da denne hval-historien får meg til å tenke på historien som Gigi Guiden forteller til turistene i amfiteateret om prinsesse Strapatsia og hennes enorme fisk).

Høydepunkter: Første scenen (pur perfeksjon!), hvalen og det faktum at så mye dreier seg kring den, skuespillet, castingen (alle er helt eksepsjonelt karakteristiske), scenen på vei til og inne i sykehuset som fikk meg til å gråte, de små scenene hvor folk kommer og går hvor regissøren ikke har vært redd for at noe skal bli for langtekkelig, dette er både dens styrke og svakhet; ting tar tid. Det var noe stort over den, poetisk, filosofisk og allegorisk (om jeg hadde kunnet dette landets historie bedre hadde man helt sikkert kunne ta flere av referansene og opplevelsen av filmen ville blitt enda større).

Downers: LENGDEN, herregud så lang den var, kanskje det var litt sent da vi så den, men bevare meg vel, den føltes helt utroligt lang hvilket var ganske synd.

Det beste med hele filmen var de første 10 minuttene, de kan du se i god kvalitet her:


Jeg gir filmen (en svak) 4 av 5 stjerner, fordi den jo nettopp er fantastisk vakker og stor, men dessverre litt langtekkelig.

Filmdagboka del V: The Ghost Writer

The Ghost Writer - Roman Polanski (2010)


En skikkelig fin thriller med lun humor.

Høydepunkter: musikken, de asiatiske hushjelpene, humoren, fargene, naturen, aller siste scene.

Downers: Gråtescenene, at Samantha fra Sex and the City plutselig har blitt så gammel.

Jeg gir den 4 av 5 stjerner.






Assosiasjon/digresjon:

Et bittelite øyeblikk i filmen som har med vind å gjøre påminner meg om denne kortfilmen av Ivan Maximov

Filmdagboka del IV: Mary & Max

Mary & Max - Adam Elliot (2009)

En ganske søt animasjonsfilm om ensomhet, vennskap, brevvenner, alkoholisme, autisme og sosial angst, men jeg er enig med Margreth Olin i at det er en "tja"-film.

Høydepunkter: Tittelsangen, de små detaljene, varmen i filmen, måten filmen behandlet kjipe ting på og hvordan ingenting dømmes og alt er naturlig (dette har også noe med det forenklede verdensbildet hos Mary som barn og hos den tilbakestående Max), f.eks mammaen i filmen som er alkoholiker blir av lille Mary beskrevet slik: she always seemed a bit wobbly to Mary og når de går i butikken "låner" moren ting som hun stikker oppunder skjørtet. Et annet enormt stort pluss er jo at det er basert på en sann historie, regissøren har nemlig selv hatt et slikt penpal-forhold: les mer om det her.

Downers: Jeg er ingen storfan av leireanimasjon. Jeg hadde for eksempel likt filmen kanskje enda litt bedre om den hadde vært tegnet i stedenfor. Men jeg ser jo at de har gjort en veldig fin jobb selv om den var i leire. Estetikken traff meg bare ikke rett i hjertet, desverre. Jeg er nok litt kresen.

Man kan se korte bak kameraet klipp på youtube. Jeg er forresten full av beundring for mennesker som har så mye tålmodighet at de får til å lage animasjonsfilm. Det er beundringsverdig, det! Mary & Max tok 5 år å lage.

Jeg gir filmen 3 av 5:

Filmdagboka del III: Bad Lieutenant

The Bad Lieutenant: Port of call New Orleans - Werner Herzog (2009)


Ikke la deg skremme av den blinkende traileren, dette er en fantastisk god film med glimt i øyet og en Nicolas Cage akkurat slik vi helst vil ha ham, i sitt ess. Dessuten er det også litt underholdende å tenke på at mens herr Herzog ligger der ved siden av øglene og filmer med et lite kamera, snur en av dem seg og biter ham i hånden. Dette fikk meg til å humre på en litt skadefrydaktig måte da scenen kom, siden jeg visste på forhånd at skuespillerne holdt på å daue av latter da de spilte det inn. Om du ikke har sett filmen ennå, vet du dette også nå, og kan glede deg over det samme. Kuriosa #2: Alligatoren var frossen og ikke levende. Kuriosa #3: Filmen ble spilt inn i New Orleans pga tax incentives.

Høydepunkter: Nicolas Cage, alle dyrene, castingen (det dukker opp noen fenomenale skuespillere stort sett hele veien som gjør noen fabelaktige prestasjoner), avslutningen, helt utrolig heite Eva Mendes, øglene, historien og dens sirkelrunde natur.

Downers: Jeg kommer ikke på noen. Er det noen?

Jeg gir den 4 av 5 stjerner (men den ligger nesten og vipper på 5 av 5):

Filmdagboka del II: Death in Venice

Death in Venice - Luchino Visconti (1971)

Jeg har fått med meg at en god del synes denne filmen er gørrkjedelig. Dem om det, for den er jo faktisk helt nydelig!

En gang for lenge, lenge siden så jeg siste scenen av denne filmen da jeg flikket igjennom tv'n på jakt etter noe spennende. Jeg rakk bare akkurat å se de sjebnesvangre (og vakre) siste minuttene og tenkte at jeg måtte se hele en gang. Sjansen bød seg i påsken og jeg angret virkelig ikke! For en fryd og gammen! Virkelig ordentlig filmkunst! Filmen er basert på Thomas Manns roman med samme navn fra 1912. Historien skal ha vært inspirert av et par ting: Goethes forelskelse/fascinasjon for den 18-år gamle Ulrike von Levetzow, da han var 73 år gammel. Han fridde til henne og hun takket nei. I sin fortvilelse over hennes avslag skrev han sitt kjente dikt Marienbad Elegy:

To me is all, I to myself am lost,
Who the immortals' fav'rite erst was thought;
They, tempting, sent Pandoras to my cost,
So rich in wealth, with danger far more fraught;
They urged me to those lips, with rapture crown'd,
Deserted me, and hurl'd me to the ground.

Den andre (og antageligvis største) inspirasjonskilden Mann hadde til sin roman kom fra en episode da han selv var i Venedig (med sin kone) hvor han ble dypt fascinert av den da 11-år gamle polske lille gutten, Baron Wladyslaw Moes

I filmatiseringen av romanen endret Luchino Visconti hovedpersonen, kunstneren, fra å være forfatter i boken til å bli komponist i filmen. Musikken som spilles i filmen er laget av Gustav Mahler, og det er ham hovedpersonen Aschenbach, hintes til å representere.

Høydepunkter: Ahh, det er så mange. Venezia, kostymene, hovedkarakterens skuespilleri, dybden, musikken, bildene.

Downers: At hovedkarakteren i filmen, den søte gutten Tadzio, spilt av en ung svensk herremann numera har gått til dansebandsyrket. Det har forøvrig ikke noe med filmen å gjøre, men jeg følte det trengte belysning.

Jeg gir filmen 4 av 5 stjerner.


(Den får ikke 5 av 5 for det får stort sett ingen filmer av meg. Da må det noe helt spesielt og janniqueskt til. For å gi deg et eksempel på hva som kunne fått 5/5 nevner jeg slikt som Twin Peaks, Bladerunner, Tokyo Story, Les Chansons d'Amour og Cry Baby)

Filmdagboka del I: En ganske snill mann

Jeg har bestemt meg for å innføre ymse anmeldelser i kortkort-form på norsk. Her kommer minianmeldelser av filmer jeg så i påskeuka med trailere:

A somewhat gentle man (En ganske snill mann) - Hans Petter Moland, 2010


Ikke så hysterisk morsom som traileren gir inntrykk av, men en helt grei film likevel.

Høydepunktene: musikken (!!!), Stellan (jepp, vi er på fornavn), Bjørn Sundquist, Jannicke Kruses kroppsspråk + skuespilleri og den polske tv'en.

Downer: Den ekstreme pistolscenen kunne vært så mye morsommere! Som f.eks om Aksel Hennie snakket polsk på telefonen, isteden for finsk (og Stellan tok seg selv i å forstå hele samtalen pga hans polske tv-titting), om det hadde vært musikk i denne scenen (som i traileren) og om kortvokstvitsene i heisen var lagt opp litt annerledes, kanskje dverg skulle parert med en bedre vits enn den som kom, jeg vet ikke helt, men NOE manglet i denne scenen som jeg hadde trodd skulle være så morsom.

Jeg gir den 3 av 5 stjerner: